”L” av Erlend Loe

”L” er en av Loes lengre romaner og kom ut i 1999. I denne romanen tar han for seg sin egen generasjons bidrag til verden, som ikke-skapende eller nyoppdagende. I følge hovedpersonen i boken er alt allerede oppdaget eller oppfunnet. Hovedpersonen bestemmer seg for å prøve å bevise en absurd teori, som på forhånd er dømt til å mislykkes, om verdens folkevandring i et latterlig avvik fra Heyerdahls tidligere oppdagelser. Han tar med seg et persongalleri som skal bistå han med det kommende tunge vitenskapelige arbeidet som skal utføres, og med omtrent et eneste krav ”at de har vært ute en uværsnatt før”. De klarer faktisk å få noen til å finansiere ekspedisjonen. Loe fortsetter å skrive på sin særegne måte, fylt av humor, selvironi og absurde tvangstanker. Beskrivelsen av hovedpersonen og hans medhjelpere setter tidlig stemningen for hvordan denne historien forsetter. Skildringen i boken er morsom fra første linje. Har du likt noen av Loes bøker før, så vil du elske denne. Du vil garantert få trimmet lattermusklene og kanskje få naboen til å tvile på din sinnstilstand, når du sitter alene i din leilighet og ler høyt og hysterisk.

”Ord deling eller sær skriving somdet heter”

I vår praksisklasse hadde vi på et tidligere tidspunkt hatt elevene igjennom en test av Carlsten(?). På bakgrunn av gjennomgangen av denne testen så vi at det var nødvendig med litt repetisjon av noen emner, som våre elever hadde en del feil på. De emnene vi måtte bearbeide var: dobbelkonsonant og forenkling av det, I og Y vs. J, sammensatte ord, kj-, skj, sj-lydene osv.

Vi bestemte oss for å lage små verksteder hvor vi kunne ta for oss disse temaene. Fordelingen av temaene mellom oss studenter endte opp med at jeg skulle ta for meg ”sammensatte ord”. I mitt opplegg la jeg opp til at elevene først i fellesskap fikk ordlapper som de kunne lage sammensatte ord av. Den neste oppgaven var et ark med sammensatte ord, som de i kladdeboken skulle dele opp til enkeltord. Siste biten av opplegget var de at de skulle gjøre det motsatte, nemlig å sette sammen ord til sammensatte ord som de fikk utlevert på gruppeverkstedene. Gruppene hadde femten minutter på hvert verksted, noe jeg opplevde som meget kort tid. Introduksjon og samtaletiden tok fort tre til fire minutter, da hadde de bare ti minutter til å jobbe selvstendig på, etter de ti minuttene hadde vi en rask gjennomgang av noen av de ordene de hadde delt opp eller satt sammen.
Dette opplegget viste seg å være nyttig for elevene, de hadde ingen direkte feil og hadde fått en bedre forståelse av at de samme ord betyr forskjellig etter hvordan de er satt sammen, for eksempel ”gammelost og gammel ost, eller sammensatte og sammen satte” (veldig likt ikke sant? nei, veldig forskjellig..). Mens de satt og jobbet hørte jeg noen av elevene ”lytte ut eller lytteut” ordene. Ahh… fonologi tenkte jeg. Merkelig hva en legger merke til og kan sette navn på gitt… :)

Alt i alt, så synes jeg at norskopplegget vårt hadde virket bra på alle gruppene. Det eneste jeg skulle ønske var mer tid, slik at elevene fikk mer mengdetrening fordi dette kan være vanskelig, eller lett og glemme. Mange av oss i voksen alder har fortsatt litt særskrivingstabber av og til, hvordan kan vi da forvente at disse sjetteklassingene, skal mestre dette etter femten minutter med repetisjonstrening? Eller skal vi ikke forvente det i det hele tatt i deres alder?
Selv mener jeg at ting tar tid, og krever stadig repetisjon gjennom hele skolegangen før kunnskapen sitter.

Det som er fint med repetisjon i grupper, er at de sterke elevene kan og bør hjelpe de svake. Ufordringen for de sterke er det at de må tenke og reflektere over temaene. De elevene som er sterkere vil da faktisk få differensiert opplæring ved at de må formidle kunnskapen videre til de andre.

Praksisblogg nr.1

Hei på meg..

Vi er nå kommet godt i gang meg praksisen vår, og det er på tide med litt blogging over det vi har gjort. Norskfagets forunderlige verden med lover og regler er og blir et vanskelig område for mange av oss, for ikke å snakke om små elever i den grunnleggende fasen.

Det jeg har tenkt å blogge litt om er om bruk av dobbelkonsonant.
Elevene våre har drevet med en del skrivearbeid og jeg har sett at mangelen av faktakunnskap om bruk av dobbel konsonant i stor grad er tilstede. En ting jeg har tenkt på er: skal vi som lærere presse inn kunnskapen om dette temaet eller kan dette føre til at vi dreper skrivelysten, eller rett og slett at vi presser så lite at de må ta med seg den manglende kunnskapen videre opp i ungdomsskolen? Elevene, etter min erfaring lærer mye av rim og regler. Kan jeg som lærer finne en morsom reggle som fører til at elevene lærer grunnprinsippene om doble konsonanter, og forenklingen av disse, så tror jeg mye av problemet er i havn. Problemet er at jeg ikke har lært eller sett noe slikt noen steder, og derfor ender jeg opp med, den kjedelige og den skolske forklaringen:

Etter en kort vokal kommer en dobbel konsonant, såfremt at bokstaven etter ikke er en ny konsonant, for da skal den forenkles med enkel konsonant, hvis ikke ordet forandrer betydning da. For da må vi allikevel bruke dobbel konsonant. +++

Som vi ser her er ikke dette akkurat spennende, men vi prøver å få det inn i hodet på disse elevene. Hvor er motivasjonen her?? Tja for enkelte sterke elever er det motivasjon nok i seg selv det å skrive korrekt, men for de noe svakere elevene virker dette som en uoppnåelig kunnskap. Skulle ønske at jeg fikk et rim eller noe som var lett å huske, og i tillegg morsomt. Hvis noen har det, og leser dette så vennligst skriv det i kommentar…. Men så kommer problemet med dialekt inn i bildet, noen sier ”avvis” og ”bannan”, mens andre sier ”avis” og ”banan”. Jeg blir fryktelig frustrert selv når jeg skal forklare dette til disse små. Da lurer jeg på om vi bare må terpe og terpe til rettskrivingen sitter i ryggmargen på dem.

"Over tid får vi modning" eller "over tid mister vi motet", hva stemmer her???.

Jeg skulle ønske at norskfaget var lettere tilgjengelig for små elever, slik at flere av de som ikke er så dyktige, har muligheten til å lære reglementet for å oppnå forståelse og glede i faget.
Jeg har selv lært meg noen nye ting i denne praksisperioden, som jeg tidligere har forsøkt å forstå i mange år. Kanskje det er håp for meg etter hvert også???